Har du noen gang følt deg fortapt, ensom eller rådvill? At du mangler følelsen av retning og mening i livet? Det har jeg. Alle mulighetene som møter oss og veivalgene vi må ta kan oppleves som overveldende og forvirrende, som gjør at vi fryser og ikke klarer å ta en beslutning i det hele tatt. Tankene surrer rundt for oss: Hva hvis jeg gjør ett galt valg som jeg ikke liker senere? Hva tenker andre at jeg burde gjøre? Hva forventes av meg? Hvem er jeg? Derimot snakker få av oss om denne prosessen, det er ett hysjhysj prosjekt hvor vi helst ikke skal vise våre svake sider. Vi skal helst ikke vise verden at vi mangler kontroll. Vi skal helst ikke blottlegge det vakre skjøre med livet til omverdenen. Vi skal vite hva vi driver på med. Helst uten for mye risiko eller for høye ambisjoner, du vil jo ikke gjøre naboen sjalu. Prosessen om å finne sin egen retning handler absolutt ikke om å være svak, sensitiv eller egoistisk. Når vi tørr å ta egne valg og følge vår egen retning så er det ett tegn på viljestyrke og sult etter en endring. Det er ett tegn på at du er lei av å leve ett liv som du har valgt kun fordi du trodde det var normen. Fordi du fulgte det som var «normalt». La meg fortelle deg en hemmelighet, din normal er ganske så annerledes enn naboen sin og du bestemmer hva din form for normal er. Lost med Sanne er ment som ett verktøy for å skape aksept og ro for dem som ønsker å rokke ved våre sosiale forståelser og skape endring i hvordan vi ser på hverandre og verden. Den nettsiden er en del av ett nettverk av ett fellesskap som er ment som et glimt av lys og en utstrakt hånd til alle dem som føler seg lost i en verden som har gitt en bruksanvisning på livet.  

De fleste av oss føler oss bundet til en viss måte å leve på. At det nærmest er en bruksanvisning på hvordan vi skal leve livet: fullfør videregående, få deg en utdannelse, finn deg en partner underveis i denne prosessen, kjøp bolig, få dere barn, giftemål, oppgrader til hus når det begynner å bli trangt, bo der frem til barna blir store og gå av med pensjons mens dere venter på barnebarn. Det er mange fine sider og stunder ved dette livet som gjør at mange godtar denne måten å leve på. Som jeg forstår godt! Det innebærer mye trygghet, kjærlighet og utfordringer på sitt vis. Derimot er det slik vi har levd i veldig mange år uten for mye endring. Unntaket er at kvinner er nå i jobb, vi har flere rettigheter og tilrettelegging for at vi skal kunne være i både jobb og ha ett familieliv. Det er ikke alltid disse systemene fungerer like godt, men vi har nå også flere muligheter når det kommer til familieliv nå enn før. Som er topp! Saken jeg ønsker å ta opp er at vi lever i en moderne verden hvor vi har så mange flere muligheter enn før, burde vi ikke da også ta opp spørsmålet om foretrukken livsstil til debatt? Burde vi ikke ha større aksept for at naboen vil leve annerledes enn deg? Fremfor å guiltshame, himle med øyene på butikken og ghoste venner fordi vi er misunnelige på deres SoMe feed? Det kan oppleves som at du enten er en regelrytter eller ett outcast. At du enten er en som gjør som alle andre eller er en kriminell. En som bryter alle reglene. En vi skal syntes synd på. For han eller hun lever ikke som «alle oss andre». For deg som nå sitter og himler med øynene. Selv om naboen din lever ett annet liv enn deg betyr ikke det at ditt liv er dårlig. Ditt liv er kjempebra på dine egne betingelser. Det er du som har valgt det livet du lever eller hvordan du vil forholde deg til de kortene du har blitt gitt. Vi er ett lite knippe mennesker som ønsker å rokke ved våre sosiale forståelser, som heier opp endring og alternative livsstiler. Uten at det betyr at vi er en gjeng som chanter høylytt og danser nakne i skogen som en bisarr sekt. Vi har også dager hvor vi er misunnelig på ditt liv, fordi vi misunner deg tryggheten, kjærligheten og aksepten. Vi opplever usikkerhet på egne livsvalg på grunn av din himling av øyner, ghosting og guiltshaming. Vi vet du bare er bekymret og bryr deg, men vi ønsker ikke det samme som deg. Uten at det betyr at vi syntes ditt liv er av noen dårligere kvalitet enn vårt eget. 

Bare for å gjøre det klart. Jeg ser ikke på meg selv som en revolusjonær, misjonær eller ekstra ordinær skikkelse som skal bringe alle inn i lyset. Jeg er derimot en ung kvinne som har følt meg dratt mellom forventingene til dem rundt meg, og mine egne. Det tok meg lang tid før jeg skjønte hva som var viktig for meg, hva som jeg burde prioritere. Det tok meg lang tid før jeg innså hva som er min retning og hva jeg vil bidra med. Det store spørsmålet som har virvlet rundt meg som en virvelvind, hva ønsker jeg for mitt liv? 

Mitt ønske er simpeltent å oppmuntre til å gå imot strømmen for å skape endring. Vi har hatt noen skikkelser gjennom historien som har vært revolusjonærer og ekstra ordinære personer som har blitt oppfattet som aktivister, ekstremister og en pain in the ass i sin tid. Disse heltene har ført til ytringsfrihet, rettigheter til kvinner, frigjøring av slavearbeid og positive endringer i vår felles historie. På det tidspunktet de levde var de en motstemme til normalen. En motstemme til det de fleste opplevde som rimelig, akseptabelt og bare slik de alltid hadde gjort det. Uten dem hadde vi hatt mye misnøye i verden. Uten dem hadde vi nok fortsatt bodd i skogen, for ingen turte å si noe. Uten dem hadde vi ikke hatt en feministisk bevegelse, alle kvinner ville fortsatt vært underkastet deres ektemann uten ett alternativ for karriere eller singelliv. Vi kvinner kunne aldri sluppet oss løs på byen, dratt med oss en kæl hjem, dratt på solo reiser til Asia eller tjent egne penger uten de regelbryterne. Vi kan nå kanskje ikke gjøre alle disse tingene helt enda heller, ihvertfall ikke uten dårlig samvittighet for at vi ikke er babymakers hjemme i Norge eller i det minste på let etter en barnefar. Vi har en vei å gå, sosialt og kulturelt. Vi trenger dem som snakker høyt. Vi trenger dem som ønsker endring. For at vi kvinner skal kunne leve ett liv i absolutt frihet til å bestemme selv. Uten påminnelser om vår biologiske klokke eller at tiden vår vil komme. Som om vi burde sitte på benken og vente på at vår prins skal komme ridende en vakker sommerdag på en hvit hest i solnedgangen. Jeg sier ikke at vi skal gi opp kjærligheten. Kjærligheten er fantastisk og jeg opplever den på det sterkeste for øyeblikket, men jeg ønsker ikke at hele livet til den moderne kvinne skal omhandle at vi trenger en mann for å leve ett fullverdig liv. Endringen jeg ber om er ikke stor. Endringen jeg ber om er simpeltent aksept for å ikke være som naboen. Lost med Sanne er ikke en klagemur, men ett rop om hjelp for aksept for oss som føler oss lost fordi normalen ikke tillater oss å skape en selvstendig normal.