Voksenlivet er en finurlig sak. Vi vokser alle opp med noen rundt oss som lærer oss det de kan om verdenen. Noen ganger er det nok, andre ganger ikke. Vi går igjennom det vi kaller sosialiseringsprosessen hvor vi speiler oss selv og våre handlinger i dem rundt oss for å kode oss gjennom dagene om hva som er riktig og galt. Hvordan vi skal være. Hvem vi skal være i hvilke situasjoner og hvem andre forventer at vi skal være. Noen ganger tilpasser vi oss til det som er forventet av oss, andre ganger ikke. Etter hvert som vi blir mer selvstendige fra våre foreldre utvikler vi vår unike identitet. Den vi tror at vi er og vil være for alltid. Som egentlig bare er en utgave av oss selv, akkurat nå.

Når du er ung tror du at du kjenner til hele verden. Du har verden for dine føtter og tror du vet alt. Det er noen sprekker av og til, men ingenting en mester ikke kan fikse. Derimot viser det seg at denne verden ikke en gang er en brøkdel av alt som utgjør menneskeheten. Du er bare en liten brikke. Du er i teorien ingen. Når vi flytter ut hjemmefra beveger vi oss vekk fra den verdenen vi kjenner til. Den delen av jorden som er vår. Vårt habitat. Denne overgangen kan føles veldig overveldende hvor vi beveger oss vekk fra det trygge og inn i det ukjente. Vi må skape en ny trygg ramme, en ny verden. 

Når vi flytter ut hjemmefra, kanskje spesielt til en ny by, så blir vi eksponert for mange nye inntrykk. Vi møter folk som mener det samme som oss og det motsatte. Vi møter folk som blir provosert av våre meninger og oss av deres. Vi kan til en konstant tid møte på andre som utfordrer oss, som enten kan gjøre at vi stagnerer eller blomstrer. Som regel det siste nevnte. Dette er en av de vakreste og mest kaotiske prosessene jeg kjenner til ved livet. Den perioden hvor du innser at ikke alle er som deg er det øyeblikket du endres, utvikles og vokser. Det er det øyeblikket og perioden av livet ditt hvor du faktisk får perspektiv på hvem du er, hvem du ønsker å være og hvem du ikke ønsker å være.  

Ta vare på deg selv!
Sanne